Jaap Blonk om Kurt Schwitters' Ursonate

I 1919, etter å ha høstet nasjonal anerkjennelse med det absurde kjærlighetsdiktet "An Anna Blume", knyttet han kontakt med andre dadaister som Hans Arp og Raoul Hausmann. I 1937 måtte Schwitters flykte fra nazistene. Han dro til Norge, som han hyppig hadde besøkt tidligere på 30-tallet, hvor han bodde på Lysaker, avbrutt av lange opphold i Molde, fram til han flyktet til England da Tyskland okkuperte Norge. Schwitters døde i England i 1948, 60 år gammel.

En inspirasjon til Schwitters 'Ursonate eller "sonate in urlauten" ("ursonate" eller "sonate i urlyder") er to "Plakatgedichte" ("Plakatdikt") av Raoul Hausmann, som ga sonatens åpningslinje: "Fumms bö wö tää zää Uu, pögiff, kwii Ee". Schwitters brukte slike fraser for å provosere publikum på litterære salonger, som forventet tradisjonell romantisk poesi, ved å gjenta og gjenta dem med mange forskjellige stemmer.

I løpet av ti år (1922-1932) utvidet han denne tidlige versjonen til et 30-siders verk, som Schwitters senere betraktet som ett av de to mesterverkene han skapte (det andre var "Merzbau" i huset sitt i Hannover, som ble ødelagt i 1944). Dermed kan Ursonate egentlig ikke anses som et dada-verk, siden begrepet "mesterverk" ble ansett uforenlig med dadaisme.

Ursonate har en struktur som minner om en klassisk sonate eller symfoni. Den består av fire satser: Erster Teil ( Første del), Largo, Scherzo og Presto. Etter en kort introduksjon åpner første sats med en eksposisjon av de fire hovedtemaene, hvoretter hver av dem "utvikles" (i betydningen utvikling i den klassiske sonateformen), ledende til en coda. Largo og Scherzo har begge en sentrert (A-B-A) konstruksjon, mens Presto har en streng rytme.

Kadensen gir frihet til å velge mellom den skrevne versjonen og utøverens egen. Schwitters bemerker imidlertid at han skrev sin kadens bare for de som "ikke har fantasi". Som coda bruker Schwitters et av sitt tidligste dada-dikt: det tyske alfabetet lest baklengs, gjentatt tre ganger med forskjellig tempo og intonasjon. Schwitters skrev noen sider med instruksjoner for de som fremfører Ursonate, hovedsakelig om korrekt uttale av bokstavene, i tillegg til korte anvisninger angående tempo, tonehøyde, dynamikk og emosjonelt uttrykk, spredt gjennom sonatens tekst.

Min aller første opplevelse med lydpoesi var høsten 1978, da jeg, 25 år gammel, sluttet på matematikkstudiene ved Universitetet i Utrecht. Jeg var involvert i poesi og musikk, og søkte etter måter å uttrykke meg kreativt på. Under en workshop for poesiframføring jeg deltok i, ble det tilbudt et bredt utvalg materiale, fra klassiske poeter til eksperimentelle, og til og med lydpoesi. Jeg ble umiddelbart tiltrukket av sistnevnte, og under den avsluttende presentasjonen av workshopen framførte jeg et av Hugo Balls "Laut- und Klanggedichte" fra 1916: "Seepferdchen und Flugfische" ("Sjøhester og flygende fisker"). Ball framførte disse diktene selv i juni 1916 i Zürich, Sveits, på Cabaret Voltaire, stedet der dada-bevegelsen ble grunnlagt.

Noen måneder senere, i februar 1979, hørte jeg tilfeldigvis Schwitters' Ursonate bli framført av en student under en poesiforestilling ved Arnhem Drama School. Selv om framføringen ikke var veldig inspirert, ble stykket en åpenbaring for meg, og jeg oppsøkte det umiddelbart i Schwitters' samlede verker ved Universitetet i Utrecht og tok kopier. På den tiden hadde jeg imidlertid ingen intensjon om å drive med lydpoesi. Under matematikkstudiene hadde jeg begynt å spille saxofon som hobby, og nå tok jeg studiet av instrumentet mer seriøst og fikk noen muligheter til å spille offentlig. Jeg hadde også begynt å komponere instrumentalmusikk.

Ursonate stod på en hylle i rommet mitt, og av og til tok jeg den ut og leste avsnitt av den høyt. Dette pågikk i omtrent to og et halvt år, og høsten 1981 innså jeg at jeg nesten kunne stykket utenat. Når jeg ser tilbake på dette, er jeg veldig klar over fordelene ved denne langsomme prosessen med å internalisere stykket. Gradvis og veldig intuitivt formet jeg min egen tolkning av det, uten press utenfra og uten kunnskap om andre fremføringer. Selvfølgelig hadde jeg fortalt noen venner om min fascinasjon for stykket, og på et tidspunkt ble jeg bedt om å framføre det på en fest. Framføringen ble en umiddelbar suksess hos de fleste tilstedeværende, og som følge av det fikk jeg invitasjoner til å presentere stykket andre steder, som en nabolagsbar, en privat konsert ved Musikkavdelingen på Universitetet i Amsterdam, osv.

Mottakelsen av disse første offentlige framføringene varierte imidlertid sterkt. Ved flere anledninger opptrådte jeg på rock- eller punkklubber som oppvarming for et band, der mange tilhørere overhodet ikke var interessert. De foretrakk enten å bare prate med venner eller høre på musikk de var vant til. Så begynte de å skrike og protestere, og kaste ting på meg, spesielt øl, som heldigvis oftest var i plastglass. Høydepunktet i denne typen erfaring var en framføring av Ursonate som åpnet for en konsert med The Stranglers på Vredenburg Music Center i Utrecht i 1986, for et publikum på rundt 2000 fans. Da jeg ble presentert, begynte folk å rope "Rot op!" ("Fuck off!") allerede før jeg hadde åpnet munnen, og da jeg begynte, ble atmosfæren veldig lik en fotballkamp, men tydeligvis på bortebane for min del. Med massiv brøling prøvde de å overdøve stemmen min, men selvfølgelig bidro lydanlegget til at jeg hørtes over dem. Seks scenevakter jobbet hardt for å hindre folk i å klatre opp på scenen og ta meg, og hundrevis av halvfulle plastglass med øl fløy rundt meg. Men i løpet av framføringen klarte jeg å begeistre i det minste noen hundre mennesker, som brølte til støtte for meg.

Neste morgen hadde en avis overskriften "Jaap Blonk sjokkerer punkpublikum med dada-poesi", noe som for meg var en fin bekreftelse på at Schwitters' stykke fremdeles var veldig levende, tross sin alder.

Nå tror jeg at det var bra at mine første år som lydpoesiutøver i hovedsak involverte Ursonate. Strukturen i stykket er så sterk, og dens forløp gjennom klimakser og roligere seksjoner så logisk at det gir utøveren en ustoppelig fremdrift. Selv under de mest ugunstige omstendigheter måtte jeg aldri stoppe en framføring, jeg klarte alltid å fullføre stykket. Hvis jeg hadde framført min egen lydpoesi, kunne jeg gitt opp og tenkt at det ikke var bra i det hele tatt. Men med Ursonate hadde jeg visshet om at jeg forsvarte et mesterverk som fortjente å bli hørt mange steder.

Først i 1984 begynte jeg å improvisere med stemmen, og fra 1985 skapte jeg mine egne lyddikt og begynte å framføre dem. Da hadde jeg allerede flere års erfaring med framføringer av Ursonate, slik at den sceniske tilstedeværelsen min var blitt sterk nok til å gjennomføre mine første egne forsøk på en vellykket måte.

I årenes løp har jeg framført Ursonate i mange forskjellige situasjoner, fra barneskoler til klassiske konsertsaler, fra utstillingsåpninger til dyrehager, i fengsler og på gaten.

Da jeg i 1986 gjorde min første innspilling av stykket, for en LP som skulle utgis av Willem Breukers BVHaast-label, skrev jeg til forleggerne av Schwitters' verk, Dumont Verlag i Köln, for å be om tillatelse. Det kom ikke svar. Heller ikke på enda et brev om saken fikk vi svar, og Breuker bestemte seg for å gi ut platen uansett. Da fikk vi et sint brev fra en advokat for Dumont Verlag, etter ordre fra Ernst Schwitter, Kurts sønn. Det viste seg at Ernst hadde vært på reise i Stillehavet og ikke hadde sett brevene mine før mye senere. De hevdet at platen var ulovlig, og forlangte at alle kopiene måtte ødelegges. Etter en lengre juridisk korrespondanse kom det ikke så langt som til destruksjon, men platen kunne ikke lenger selges i butikker. Åpenbart var Ernst Schwitters overbevist om at den eneste ekte versjonen av Ursonate kunne komme fra hans far. Da det sveitsiske selskapet Hat Hut Records ga ut en versjon med Eberhard Blum, ble det rettssak og salget forbudt i Tyskland. Selv om jeg, og mange med meg, mente at innspillingsforbud var veldig imot Kurt Schwitters' ånd (han oppmuntret folk til å framføre Ursonate og skrev til og med instruksjoner for dem!), kunne ikke noe gjøres før i 2002, da Schwitters' barnebarn Bengt hjalp til med å grunnlegge "Kurt und Ernst Schwitters Stiftung" i Hannover (Ernst Schwitters døde i 1996). Fra da av ble forbudet opphevet, og utgivelser tillatt.

Jeg bestemte meg for å utgi opptaket mitt fra 1986 på CD i en remastret versjon, sammen med en liveinnspilling fra 2003 som gir stykket et litt annet uttrykk.

Da det i 1993 på tyske Wergo kom en CD med Ursonate som ble hevdet å være en originalinnspilling av Kurt Schwitters, kunne jeg ikke tro mine egne ører. Jeg hadde hørt de sertifiserte originalopptakene gjort av Schwitters på en 78 -plate, utgitt i et begrenset opplag i 1932. Den kom som vedlegg til utgave 32 av hans Merz-magasin, der han trykket Ursonate i sin endelige versjon. Her gjør Schwitters to 3-minutters versjoner av stykket: på A-siden begynnelsen av første sats, på B-siden Scherzosatsen. Innspillingen er veldig livlig og sjelfull . På Wergo CD-en ligner selve lyden av stemmen, men framføringen er kjedelig, treg og uttrykksløs. Dessuten følges slavisk den skrevne kadensen, der Kurt Schwitters etter min mening ville presentert en frisk, nylig oppfunnet variant. Jeg var overbevist om at det ikke kunne være ham, og oppdaget etter hvert at mange andre mente det samme. En tysk radioprogramleder fortalte meg at Ernst Schwitters hadde spilt inn stykket selv i 1958, på en LP jeg aldri har sett noe eksemplar av. Deretter oppdaget jeg at på Wergo CD-en kan man høre de karakteristiske ripelydene fra en LP, og da jeg målte dem med stoppeklokke, stemte de overens med en LPs 33 1/3 omdreininger i minuttet. Jeg anser det svært sannsynlig at denne versjonen stammet fra LP-en, muligens med noen klipp imellom.

Igjen ble det rettssaker i Tyskland mot folk som våget å så tvil om ektheten av dette opptaket, og de tapte fordi Ernst Schwitters vitnet om at det var laget av faren hans. I løpet av de siste årene har det imidlertid kommet bevis fra ulike uavhengige kilder om at den påståtte originale versjonen på Wergo CD-en faktisk er opptaket fra 1958, gjort av Ernst Schwitters.

I dag kan man høre mange forskjellige versjoner av Ursonate, både live og i opptak, og nesten alle vitner om at stykket er sterkt nok til å skinne i hvilken som helst drakt det iføres: mesterverkets sanne kjennetegn. På en eller annen måte, som i sin visuelle kunst, klarte Schwitters å finne den rette balansen mellom kvasi-naiv friskhet og sterk struktur. Stykket er sterkt forankret i virkelighetens realisme og er samtidig stor kunst.