Rådrenners rapport: Jazzen er en blå himmel
Dette er den første av flere tekster som vil sige ut på moldejazz.no i løpet av festivaluken 2024. Gjennom året har vi i programrådet brukt mye tid og tanker på både helhet og detaljer. Tross mangfoldig erfaring fra tidligere år, er idéer om hva som vil fungere før de har skjedd (og hvordan), er jo nettopp det: idéer.
I tekstene som følger vil denne løpegjøken gjøre seg mer eller mindre faste og litt løsere refleksjoner om hvordan alt det arbeidet vi har nedlagt dette året, utspiller seg i praksis.
Karoline Ruderaas Jerve fra Moldejazz’ programråd løper, observerer, noterer og funderer
En åpning, en glenne, oppvåkning
På tross av en sol som glimret selv i sitt fravær, boblet Alexandraparken av fremmøtte moldensere i varierende størrelser, på tampen av den offisielle åpningen av Moldejazz 2024.
Ei luft preget av sedvanlig summing og orging, drikkevarehandel, og en lavmælt fornemmelse av Radka Toneffs «The Moon’s A Harsh Mistress» i bakgrunnen. (Månen gjør som den vil med oss, men prisgitt solen, den òg.)
Etter en parade anført av daglig leder, en syklende festivalkunstner Kristine Sandøy – hvis fartøy var utsmykket av en iøynefallende okergul basun (en sol, en ledestjerne?) – og kanskje aller viktigst: æresgjest og hovedtaler, bassist Arild Andersen.
Selv under en tykt skydekke kjentes varme og rolig begeistring på festivalens første dag. Men jazzens himmel er blå også når den er grå. Det var i hvert fall dit tankene gikk da Andersen gjenga Arild Volds svar på spørsmålet «Hva er det du liker med jazz?», hvorpå Volds svar lød «Hva liker du med en blå himmel?».
Ja, jazzen er en blå himmel, tenkte jeg. Uendelig i sin blåhet. Bunnløs, «ansporende intet» ifølge Goethe, men full av potensiale for både friksjon og glatthet. Monokromatikk er kun en midlertidig tilstand, før blått bryter over i purpur. Blårødblått. De korte blå og de lange røde bølgene møtes i purpur, og derfor er avstanden fra korte til lange bølger, ikke så lang likevel.
Jeg svever, flyter utpå med havets og luftens strømmer der jeg står i Alexandraparken.
Det store, voldsomme havet er blått, der livet springer ut. Det er også grått, grønt, nesten sort, males brennende rødgult og rosa av solens stemningsleie. Havet speiler himmelen, som speiler havet tilbake, i en evig lystunell.
Det harde og det myke, det store og det lille er samtidig i blått. Og i jazz.
Alt dette drømmeriet spinner fort ut av kontroll. Sporer av, kantrer nærsagt.
Vakre drømmer(e)
Mon det. Artist in Residence, en selverklært drømmer, beskrev sitt første møte med Moldejazz i nettopp slike ordelag for 43 år siden. Med tråder trukket av en da merittert Andersen, sto Bill Frisell brått i telefonen og spurte seg «What is Molde?...am I dreaming?»
Drømmer kan tilsynelatende være fulle av løse tråder. Men så er også komplekse veveriet også de. Vevere ser og forstår at det krever mange og ulike tråder, som må slås i kryss og på tvers, for å danne gode, rike bilder.
Det er jazzens mandat – vårt lodd og privilegium – å tåle løse tråder. Som musikere, tilhørere, arrangører, kritikere. Det betyr både nådeløs selvgransking og miskunn på samme tid.
Enten formatene er: store, som Frisells symfoniske drøm i Bjørnsonhuset; små, med intim og intenst kokende akustisk enheter på Fuzzy; eller formater som er atomkraftpregede framtidsmaskiner av uvirkelig fantasimagi, som I Like To Sleeps Pieces of a Scattered Dream.
Vår felles drøm er, med alle små tråder og fragmenter, å sammen skape noe for hverandre. Utvikle med ømhet og styrke. Derfor håper jeg at resten av denne uka fortoner seg som en lucid dream, nå som den fortsatt er i det blå.
Karoline Ruderaas Jerve er utdannet musikkviter fra UiO. Utover arbeidet i programrådet skriver og jobber hun i redaksjonen til Jazznytt, og frilanser for en rekke nettsteder som jazzinorge.no, ballade.no og musikkontoret.no. Som utøver er hun tilknyttet Oslo 14 Vokalensemble, Østnorsk jazzsenters regionale ensemble for vokalister.